7.4.2008
Klokken tikker mot 2330 og mine timer i Durban går mot slutten. Det er med vemodighet jeg skriver min siste blogg om livet i Sør Afrika, en tid fylt med utfordringer, gleder, fortvilelse, forvirrethet, nye og gode venner og ikke minst en tårevåt avskjed med våre venner i Edendale. Jeg begynner på fredag som var vår siste arbeidsdag for Africaid for denne gang:
Nok en gang tittet jeg ut av vinduet i håp om et glimt av blå himmel og solskinn… Det kunne jeg bare drømme videre om for dagen skulle ikke by på strandliv som vi så inderlig hadde ønsket. Hvem vil vel komme hjem til Norge etter 10 uker i Afrika og ikke være brun? Vel, det må nok jeg denne gangen. Jeg hadde ikke så mye jobb å gjøre, hadde vært utspekulert nok til å gjøre alt klart slik at jeg kunne ta siste arbeidsdag med stor ro! Etter kl 13 ventet spa - timer på hele gjengen, til og med Thomas har blitt påvirket i den retningen etter noen lange uker med jenteprat. Tror nok pappaen til Thomas må ta seg noen alvorsord og få han på rett kjør igjen når gutten er tilbake i Norge. Jeg tok indian head massage, den startet veldig bra! Til min store skuffelse klarte jeg å sovne så jeg husker ikke de følgende 30 minuttene av behandlingen! Men uansett, det var definitivt verdt 60 rand og jeg ville ikke fått så mye for pengene hjemme! Som sistemann ut fra behandlingen satt en avslappet gjeng og ventet på meg i resepsjonen, alle med noen milliliter olje i håret og skrukkete tryne etter hullet for ansiktet i massasjebenken. Kvelden tilbrakte Pia og jeg på nattklubb, nærmere går jeg ikke inn på kveldens fortsettelse.
Lørdag 5.4.2008
Marie kan sies å være ganske sliten etter ei natt på Casablanca på Florida Road. Plutselig hadde klokken blitt halv 3 på morgenen og Pia og jeg kom oss trygt hjem, overrasket over at tiden hadde fløyet så fort av sted. Med et slikt grunnlag er det ikke rart jeg hadde problemer med å våkne kl 9 og dra på Pavilion shoppingsenter! Jeg var så utroig trøtt at hver muskel og nerve i kroppen ropte og slet i kroppen etter mer søvn. Jeg kom meg gjennom neon butikker som hæleslep bak Pia og vi fikk kjøpt inn til kveldens begivenhet; GOODBYE NORWEGIANS PARTY! Vi hadde invitert Nabouhle, Bongkosi, Phindile og Thami (som ikke kunne komme før sent) fra Edendale, Matthew og Paul, og gjengen i huset; Marcus, Khona, Harry og Lewie (og ei venninne av han, Lynn). Altså var det en del mager å mette og munner å fylle. Jeg rakk å få meg en superdupp før forberedelsene begynte. Vi hadde en stor Braiifest (altså grillfest på norsk) inkludert wok, maiskolber, salat og øl, vin og sprit til alle som kom. Kvelden startet med at Bongkosi ikke ringte og var veldig forvirret, han visste ikke hvor han var… Han hadde tatt minibuss fra Edendale og hoppet av en plass i nærheten av Glenwood, men var usikker på hvor. Thomas og Paul ble sendt ut på oppdrag for å finne stakkaren. De kjørte rundt omkring, men ingen Bongkosi. Da de ringte han for å høre hvor han var, viste det seg at han hadde benyttet den timeslange bussturen til å drikke! Dermed var det veldig vanskelig å skjønne hva han sa, og å få han til å gå dit han skulle. Omsider fant de han på et gatehjørne med en sider i hånden, og en pose med flere flasker i den andre. Da alle endelig kom seg på plass var det klart for mat! Vi spiste og hadde det veldig hyggelig, Bongkosi oppnådde å få alle til å le utallige ganger med fortellingene sine om en nattklubb i Ashdown som ikke eksisterer. Han snøvlet og pratet i et sett, alle var like forvirret og ”lost in translation”. Da middagen var over hadde vi laget en liten gave til Nabouhle, Bongkosi, Thami og Phindile. Vi hadde kopiert opp bilder som vi ga dem. Phindile og Thami fikk bilder av ungene sine i rammer, det var ingen tvil om at dette var tidenes gave! Deretter tok vi med oss Nabouhle og Phindile på stuen for å gi dem alt vi ikke får plass til i koffertene. Klær, sko, smykker og vesker… alt ble mottatt med stor glede og overraskelse! Festen gled over i sene nattetimer og Marcus beordret hordene til Cool Runnings, som alltid. Vi nordmenn holdt oss hjemme i selskap med Paul, jeg hadde fått mer enn nok av utelivet. Vi satt ute og nøt varmen den sene høstkvelden hadde å by på. To timer senere kom en gjeng utslitte festdeltakere tilbake, og denne gangen med Thami! Han hadde vært på karatekonkurransen hele dagen og kvelden, men fikk heldigvis tatt en tur innom. Han tok med seg resten av gjengen og kjørte til Edendale. Var så utrolig trist å se den hvite golfen kjøre av sted inn i natten, igjen stod vi med tårer i øynene og en sky av ensomhet over oss. Da kom tanken til meg at dette er definitivt ikke et Goodbye, it’s a see you later!
Søndag kom solen med noen skyer på slep. Vi stormet ned til stranden og la oss til rette for å jobbe på brunfargen. Det ble en liten nedtur for skyene vant konkurransen mot solen, noe som førte til at Cecilie og Thomas forlot oss for å dra på skoshopping for Thomas (der ser du pappaen til Thomas, han har tatt helt av!) Pia og jeg var bare late og drøyet helt til middagstid. Ingen tvil om hvor vår siste middag ute skulle være; Yossis selvfølgelig! Pita chip and dip og den herlige smoothien!
Mandag, siste dag i Durban! Pia og jeg startet dagen med shopping på Victoria Market. Kjøpte mye fint i tre til en rimelig penge. Deretter måtte vi ha vår siste Bunny Chou på Victory Lounge for så og bli hentet av vår faste taxisjåfør A. Key. Han kjørte oss videre til Pavilion hvor vi ville kjøpe de siste gavene til folk hjemme. Vi fant raskt frem til at vi ville ha, i kassen fikk vi en kjedelig melding: computre says no… Kortene til Pia virket ikke og mitt var hjemme! Bare en ting å gjøre: dra hjem uten gaver til våre kjære hjemme i Norge!
Klokken tikker mot 2330 og mine timer i Durban går mot slutten. Det er med vemodighet jeg skriver min siste blogg om livet i Sør Afrika, en tid fylt med utfordringer, gleder, fortvilelse, forvirrethet, nye og gode venner og ikke minst en tårevåt avskjed med våre venner i Edendale. Jeg begynner på fredag som var vår siste arbeidsdag for Africaid for denne gang:
Nok en gang tittet jeg ut av vinduet i håp om et glimt av blå himmel og solskinn… Det kunne jeg bare drømme videre om for dagen skulle ikke by på strandliv som vi så inderlig hadde ønsket. Hvem vil vel komme hjem til Norge etter 10 uker i Afrika og ikke være brun? Vel, det må nok jeg denne gangen. Jeg hadde ikke så mye jobb å gjøre, hadde vært utspekulert nok til å gjøre alt klart slik at jeg kunne ta siste arbeidsdag med stor ro! Etter kl 13 ventet spa - timer på hele gjengen, til og med Thomas har blitt påvirket i den retningen etter noen lange uker med jenteprat. Tror nok pappaen til Thomas må ta seg noen alvorsord og få han på rett kjør igjen når gutten er tilbake i Norge. Jeg tok indian head massage, den startet veldig bra! Til min store skuffelse klarte jeg å sovne så jeg husker ikke de følgende 30 minuttene av behandlingen! Men uansett, det var definitivt verdt 60 rand og jeg ville ikke fått så mye for pengene hjemme! Som sistemann ut fra behandlingen satt en avslappet gjeng og ventet på meg i resepsjonen, alle med noen milliliter olje i håret og skrukkete tryne etter hullet for ansiktet i massasjebenken. Kvelden tilbrakte Pia og jeg på nattklubb, nærmere går jeg ikke inn på kveldens fortsettelse.
Lørdag 5.4.2008
Marie kan sies å være ganske sliten etter ei natt på Casablanca på Florida Road. Plutselig hadde klokken blitt halv 3 på morgenen og Pia og jeg kom oss trygt hjem, overrasket over at tiden hadde fløyet så fort av sted. Med et slikt grunnlag er det ikke rart jeg hadde problemer med å våkne kl 9 og dra på Pavilion shoppingsenter! Jeg var så utroig trøtt at hver muskel og nerve i kroppen ropte og slet i kroppen etter mer søvn. Jeg kom meg gjennom neon butikker som hæleslep bak Pia og vi fikk kjøpt inn til kveldens begivenhet; GOODBYE NORWEGIANS PARTY! Vi hadde invitert Nabouhle, Bongkosi, Phindile og Thami (som ikke kunne komme før sent) fra Edendale, Matthew og Paul, og gjengen i huset; Marcus, Khona, Harry og Lewie (og ei venninne av han, Lynn). Altså var det en del mager å mette og munner å fylle. Jeg rakk å få meg en superdupp før forberedelsene begynte. Vi hadde en stor Braiifest (altså grillfest på norsk) inkludert wok, maiskolber, salat og øl, vin og sprit til alle som kom. Kvelden startet med at Bongkosi ikke ringte og var veldig forvirret, han visste ikke hvor han var… Han hadde tatt minibuss fra Edendale og hoppet av en plass i nærheten av Glenwood, men var usikker på hvor. Thomas og Paul ble sendt ut på oppdrag for å finne stakkaren. De kjørte rundt omkring, men ingen Bongkosi. Da de ringte han for å høre hvor han var, viste det seg at han hadde benyttet den timeslange bussturen til å drikke! Dermed var det veldig vanskelig å skjønne hva han sa, og å få han til å gå dit han skulle. Omsider fant de han på et gatehjørne med en sider i hånden, og en pose med flere flasker i den andre. Da alle endelig kom seg på plass var det klart for mat! Vi spiste og hadde det veldig hyggelig, Bongkosi oppnådde å få alle til å le utallige ganger med fortellingene sine om en nattklubb i Ashdown som ikke eksisterer. Han snøvlet og pratet i et sett, alle var like forvirret og ”lost in translation”. Da middagen var over hadde vi laget en liten gave til Nabouhle, Bongkosi, Thami og Phindile. Vi hadde kopiert opp bilder som vi ga dem. Phindile og Thami fikk bilder av ungene sine i rammer, det var ingen tvil om at dette var tidenes gave! Deretter tok vi med oss Nabouhle og Phindile på stuen for å gi dem alt vi ikke får plass til i koffertene. Klær, sko, smykker og vesker… alt ble mottatt med stor glede og overraskelse! Festen gled over i sene nattetimer og Marcus beordret hordene til Cool Runnings, som alltid. Vi nordmenn holdt oss hjemme i selskap med Paul, jeg hadde fått mer enn nok av utelivet. Vi satt ute og nøt varmen den sene høstkvelden hadde å by på. To timer senere kom en gjeng utslitte festdeltakere tilbake, og denne gangen med Thami! Han hadde vært på karatekonkurransen hele dagen og kvelden, men fikk heldigvis tatt en tur innom. Han tok med seg resten av gjengen og kjørte til Edendale. Var så utrolig trist å se den hvite golfen kjøre av sted inn i natten, igjen stod vi med tårer i øynene og en sky av ensomhet over oss. Da kom tanken til meg at dette er definitivt ikke et Goodbye, it’s a see you later!
Søndag kom solen med noen skyer på slep. Vi stormet ned til stranden og la oss til rette for å jobbe på brunfargen. Det ble en liten nedtur for skyene vant konkurransen mot solen, noe som førte til at Cecilie og Thomas forlot oss for å dra på skoshopping for Thomas (der ser du pappaen til Thomas, han har tatt helt av!) Pia og jeg var bare late og drøyet helt til middagstid. Ingen tvil om hvor vår siste middag ute skulle være; Yossis selvfølgelig! Pita chip and dip og den herlige smoothien!
Mandag, siste dag i Durban! Pia og jeg startet dagen med shopping på Victoria Market. Kjøpte mye fint i tre til en rimelig penge. Deretter måtte vi ha vår siste Bunny Chou på Victory Lounge for så og bli hentet av vår faste taxisjåfør A. Key. Han kjørte oss videre til Pavilion hvor vi ville kjøpe de siste gavene til folk hjemme. Vi fant raskt frem til at vi ville ha, i kassen fikk vi en kjedelig melding: computre says no… Kortene til Pia virket ikke og mitt var hjemme! Bare en ting å gjøre: dra hjem uten gaver til våre kjære hjemme i Norge!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar