Dag 9

Dagen startet rolig, var godt å kunne slappe av med frokost og puzzlespill. Kl 11 tok vi bilen fatt og kjørte en time for å komme til Edendal, hvor vi har undervisning for tiden. Regnet fosset ned fra himmelen og jeg fikk endelig bruk for den finfine regnjakka mi. I tro med tradisjonen stoppet vi for å kjøpe fat cookies (jeg skulle ta bilde av en i går for å vise hva det er, men plutselig var den i magen… Lover å ta bilde neste fredag!)
Nabothle og Bonkosi underviser i Life Skills på Mthethomutsha

Noen gutter i skolegården som veldig gjerne ville bli tatt bilde av

På Mthethomutsha – altså skolen- stikk vi innom rektors flotte pokalfylte kontor. Denne gangen var han på plass i sjefstolen, og han var en artig skrue. Skulle ønske alle rektorer var så imøtekommende og glad for å få Whizzkids United på sin skole. Trist å tenke på at 19. mars er det punktum for våre turer til Edendal, da er den siste turneringen og alle klassene fra 6 og 7 har vært gjennom kurset. Da life skills- undervisningen var ferdig på skolen og vi skulle hjem, hørte vi korsang fra andre siden av skolebygget. Vi fulgte lyden og smugtittet gjennom vinduet for å se hvem det var som drev på. Det tok ikke lang tid før læreren så oss, og inviterte oss inn. Før jeg fortsetter med resten av historien fra i går, fortjener musikklæreren et eget avsnitt:

Musikklæreren: Dette var den mest interessante personen jeg noen sinne har sett! Han var en lang og slank figur som i all stolthet over sitt fantastiske kor, ikke ofret oss ett eneste blikk mens vi stod og hørte på. Han hadde en lekker smultringbart i ansiktet og spilte entusiastisk på et blåse- keyboard. Så kommer den beste delen, for det viste seg at denne musikklæreren har en fetisj, han ELSKER skinnbukser! Alle som en eller annen gang har hatt på seg ei skinnbukse vet hvordan livet er der inne, det er varmt og klamt! At denne musikklæreren da klarer å komme på ideen om å ha på seg skinnbukse i AFRIKA midt i den varmeste måneden, er et mysterium. I hvert fall- der stod han i gul nystrøket skjorte, den lekre sorte skinnbuksa, og ledet det mest fantastiske koret jeg noen sinne har hørt. Da jeg kom hjem og fortalte Marcus om Musikklæreren, fikk jeg litt flere historier: han har nemlig også et helt rosa antrekk – og dette inkluderer ei rosa SKINNBUKSE! Hahaha… helt fantastisk! Marcus fortalte også at Musikklæreren bruker elevene til å gjøre de rareste ting for seg. Hvis han for eksempel skal ut en tur og det er sol, hvorfor ikke bruke en elev som paraplybærer? Jeg skjønner at han trenger skygge når han bruker skinnbukse i Afrika, men elev som tjener er kanskje litt drøyt. Men nok om Mr. Musikklærer, over til koret hans:

Da vi kom inn i klasserommet stod ca. førti elever pent og pyntelig og sang de vakreste toner. Jeg har aldri i mitt liv hørt et kor med så sterk røst! Vi stod der alle sammen med frysninger og var helt lamslåtte over tanken på at dette er et kor med elever fra ca 11 til 16 år. I tillegg til at det var det mektigste jeg har hørt (enhver musikklærer i Norge ville falt om av misunnelse), fikk jeg vite etterpå at dette koret er helt nytt, de startet faktisk for tre- fire uker siden, og allerede sang de firstemt! Jeg skal legge ut filmen for det er ikke til å tro hvor vakkert det var. I tillegg bør dere legge ekstra godt merke til Mr. Musikklærer!

Vi ble inspirert av musikkopplevelsen på Mthethomutsha, så turen tilbake til Durban ble en sangopplevelse på godt og vondt for sjåføren Stefan. Vel hjemme ventet puzzlespillet. Etter middag ville Marcus ta oss med ut på ”noen” drinker.
Han hadde fri fra kjæresten, Khona, som var hos familien sin, da måtte han benytte sjansen til å innvie utelivet i Durban med oss. Marcus er en ordentlig engelskmann også når det kommer til alkohol – eller fest generelt. Først var vi på en biljardklubb hvor han startet kvelden med en runde, som ble fulgt opp av runde to, tre og fire. Det var ingen biljardbord ledig så vi måtte prøve å bli kjent med noen vi kunne spille mot. Det hele endte med at vi spilte med to mannfolk, hvor han ene hadde med seg mammaen sin. Mammaen var et kapittel for seg selv, og jeg må si jeg kan være en god del mer stolt over min mamma enn han kan. For det første var hun på god vei til å bli dritings da vi kom dit klokka 22.30. Hun var ikke av den helt slanke typen, men hvorfor skulle det stoppe en femtiåring i å ha på seg magetopp? Hun vrikket på rumpa og hadde dradd den røde trusa si langt over buksekanten. Da vi hadde fått mer enn nok av henne og sønnen, som klarte å gjøre Cecilie meget irritert, fant vi en taxi som tok oss til ei raggeabule - Cool Runnings. Den eneste hvite som var der var en artig hippie i førtiårene som hadde kommet opp med tidenes oppfinnelse – ei sele man kan ha rund halsen for å henge ølflaska i! På denne uteplassen hadde de en artig drink kalt Bob Marley, og Marcus inkluderte den i runde fem, seks og sju. Prisene i baren fulgte alkoholpåvirkningen, ølen begynte på 8 rand (ca 5 kr) og endte på 14. Fantastisk! Det ble en lang, lang natt på dansegulvet og timene raste av sted. Kl. 4 var det på tide å finne en taxi, og det litt kvikt. Denne klubben ligger nemlig ikke i det tryggeste strøket og hvite folk på en slik plass så sent, begynte å bli litt skummelt. Taximannen var en superhappy kar som vrengte opp volumet og hoiet oss hjem. Etter en rask matbit sluknet vi alle sammen i sengene våre, glade over at Marcus ga oss tidenes fest i Durban!


Pia og jeg drikker Bob Marley

PS: Siden det kommer frem i denne teksten at alkoholinnholdet var av høy karakter, vil jeg bemerke at jeg sitter oppreist i skrivende stund. Jeg har vært oppe siden 12, har spist, drukket te og vasket klær. Altså, jeg er i fin form ;) Men puzzlespillet får vente noen timer til……. CHEERS!