Dag 16

15.2.08

Dagen startet vi hos banken. Både Pia, Thomas og jeg er veldig "fornøyde" med våre visakort som ikke virker i Sør Afrika. Tror de som stod bak oss i køen (som varte og rakk ei god stund) ble litt småirritert på norske bankkort de også.

Etter en time med fornøyelig morgenstund i kø, dro vi hjem og la Pia i sengen sin. Jenta fikk stappet i seg litt piller og en klut på panna, resten av oss "went on the highway to Edendal". Det er fornøyelig å si at Thomas stadig glir mer og mer inn i Sør Afrikansk trafikkultur! Han kjører med albuene ute (..?) og girer med venstrehånda som en gud. For meg er det bare å lene meg tilbake og knipse bilder av alt og ingenting som befinner seg langs veien. Det er mye fint å se nemlig; biler med lasteplanet overfylt av menn i blå arbeidsdresser (noen klarer faktisk å sove bakpå der!), damer som går langs veikanten med store ting de balanserer på hodene sine, to zebraer også faktisk (dagens høydare), >sikkert hundrevis av biler som av en eller annen grunn har stoppet i veikanten, og sist men ikke minst VEIARBEID! Det er MYE veiarbeid, og de liker å stenge av så mye av kjørebanen som mulig. I dag kjørte vi forbi en gjeng som la brostein på fortauet, da var det veldig viktig å stanse en del av veien sånn at de kunne jobbe i fred. Hadde også en annen artig opplevelse knyttet til veiarbeid… En bil kjørte(!) foran oss med blinkelys og et skilt hvor det stod ”VEIARBEID -->”, vi undret veldig på om den bilen noen gang kjørte en plass for å informere andre, men det gikk jo ikke for det var enveiskjøring og motorvei! Det viste seg etter hvert at vi var lurt av skiltbilen, det kom aldri noe veiarbeid!

Vi droppet å kjøpe fat cookies i dag, vi var ikke helt bra i magen så tok ikke sjansen. Da vi kom til skolen fant vi Life Skills- gjengen i skyggen under et tre, men det tok ikke lang tid før de måtte ut i solen og spille fotball! Det hadde jeg ikke orket i 35*C! Thomas og Cecilie ble satt i arbeid ganske raskt. Det var ikke noe vann på skolen i dag, så de ble med Bonkosi til Ashdown for å fylle opp flaskene. Jeg derimot koste med å se elevene spille head ball, mens en high school- gutt holdt en paraply over meg for å gi skygge. Nå skal det sies at jeg ikke ba om dette, han stod med en paraply og kom bort til meg så jeg slapp å bli helt grilla i solen. Mens vi var på skolen måtte vi jo slå av en prat med den hyggelige og alltid smilende rektoren. Han er så fantastisk! Jeg måtte jo kommentere det fantastiske koret som er på skolen hans, skal si han lyste opp. Fikk ramset opp alle konkurransene koret skal delta i fremover, og han kunne forsikre oss om at de alltid kom på 1. eller 2. plass i den nasjonale finalen. Ikke rart han har pokaler på hele kontoret sitt! Han inviterte oss til å delta på så mye undervisning vi ville på skolen, så vi gjengjeldte tilbudet med å invitere han til turneringen vi skal ha den 19. mars. Vi må vel prøve å få med han musikklæreren også, kan bli artig å se hvilket skinnantrekk han velger til den anledningen.

Thami og sønnen Junior

Vel hjemme i Glenwood skinte solen på uteplassen vår. Satte oss ute med en kartong juice og en bunke postkort som sakte men sikkert ble formulert. Før latskapen grep oss på alvor trasket vi ned til butikken for å poste de fine kortene, men der var det selvfølgelig stengt. Utpå kvelden ble vi sultne, og syke Pia hadde kokkedag. Akkurat nå takker jeg Pias sykdom som førte til tidenes indiske måltid – som ble introkurs for meg. Jeg spiste sopp- og maiscurrygryte. Men indere spiser tydeligvis mye, for i tillegg kom det ris, slags flatbrød, salat, sauser i hytt og pine og nanbrød. Selv om jeg lever i en snever krydderhverdag kom jeg meg omsider gjennom den sterke opplevelsen som var helt fantastisk! NAM!

Det skal sies at det tok sin tid å få den gode maten, vi hadde nemlig ikke hellet med oss. Vi ringte først og bestilte mexicansk mat. Etter ca. 20 min blir vi oppringt av budbilen som kunne fortelle at restauranten stengte for 6 mnd siden! Da var det bare å se i menylista igjen. Valget falt på nok en mexicansk plass. Denne gangen hadde de ikke mer veggismat igjen, så jeg spolerte den matplanen i godt samarbeid med et utplukket restaurantkjøkken. SÅ fikk vi levert den endelige bestillingen på den indiske maten, men de trengte en time på å få den til oss…. Men, til slutt var det verd både blod, slit, sult og tårer (den indiske curryen).

Nå er vi alle mette og utslitte etter en brennende dag i solen. Vel, ikke for Pias del, hun har sikkert opparbeidet seg liggesår og klippekort på do i løpet av dagen. Det viktigste er at vi alle har oppnådd noe!