Den Store Dagen!

Turen startet på Hamar jernbanestasjon kl 1308 den 30.januar. På Garder moen var Cecilie + foreldre og Thomas allerede på plass. Veldig rolige og avslappet sjekket vi inn og kom oss nesten helt ubemerket gjennom sikkerhetskontrollen.... Cecilie måtte jo bli stoppet for full gjennomgang av håndbaggasjen! Den avslappede stemningen som hang over oss skulle fort bli snudd på hodet og forfølge oss på hele reisen til Sør Afrika.


Flyet til London var nemlig forsinket med en halvtime! KRISE for vi hadde i utgangspunktet litt over en time på Heathrow, og mindre enn det er nesten umulig på den flyplassen! Stressa og nervøse forbredet vi oss på en natt i London og med ny avgang til Johannesburg neste dag. Men slik ble det heldigvis ikke. Da gjengen ankom London hadde vi tidenes maraton fra terminal 4 til 1 (for de som vet hvor store avstander det er på den flyplassen er det imponerende) på 20 min! Hesblesende og gjennombløte av svette ankom vi gaten... og hva ventet oss der? KØ OG FORSINKELSE! Det var bare å roe nervene for tiden gikk og vi ventet en time før vi var i lufta og på vei mot Johannesburg.

13 timer i lufta var lenge, og det tok på! Å prøve å sove sittende i et trangt flysete og tung luft er en ting, men i tillegg å bli nærmeste nabo med en he****es gneldreunge som trengte seg gjennom øreproppene var det bare å ta farvell med den dype natesøvnen. Da vi ankom Johannesburg trodde vi at vi hadde god tid, men nok en gang viste det seg at det ikke skulle være noe som het 'god tid' på denne reisen. Forsinkelsen fra London ga oss et nytt maraton fra henting av baggasje, til innsjekking, gjennom sikkerhetskontroll og helt frem til gaten... hvor flyet var en halv time forsinket!!! ENDELIG var flyreisene over for denne gang!

I Durban kom heldigvis baggasjen så vi slapp å leve uten koffert de kommende dagene. Marcus, som er leder av prosjektet, stod klar i ankomsthallen og ventet på oss. Han ble skrekkslagen da han så baggasjehaugen og det hele resulterte i at jeg og Marcus kjørte med baggasjen i hans bil, mens resten tok taxi. Det føltes veldig godt å vise Marcus at baggasjen stort sett inneholdt gaver til han, og ikke overpakking fra vår side.

Huset vårt i 313 Clarke Road overgikk alle forventninger! Det er helt fantastisk nydelig her, med en gjennomført afrikansk stil- akkurat slik drømmehjemmet mitt skulle vært! Vi var slitne alle sammen og var uvel i magen etter kjip flymat. Pia, Marcus og jeg tok en tur på butikken og handlet mat som gikk ned på høykant. Endelig fikk vi dusjet og freshet oss opp litt etter den stressende turen.

De vi har møtt i dag er de som holder til i huset vi bor i, nemlig Marcus- en kar fra Wales med et utrolig behagelig vesen, Stefan fra Tyskland som har jobbet her i 5 mnd som frivillig og Angel som er hushjelpen vår. Stefan fortalte oss at Angel er helt rå når det gjelder vasking! Hvis hun ser at vi bruker et par klær en dag, så er de i vassk dagen etter selv om vi ikke har bedt henne vaske. For hun leter til hun finner dem- vasker og stryker og henger de på plass på rommene våre! Fantastisk :D Bedre enn å være hjemme dette jo! Haha...

6 dager igjen!

Nå er det bare 6 dager igjen! Det meste er pakket og klart, det gjenstår bare å få det inn i hodet mitt at jeg faktisk skal reise så langt sør jeg kan komme før Sørpolen... (i denne tidssonen vel og merke)! Må si vi har vært flinke til å profilere oss selv før denne turen! Cecilie og Thomas har vært i Moss Dagblad, Cecilie overrasket stort i morgentimene torsdag på Moss Radio med sin fantastiske radiostemme og på lørdag kommer (forhåpentligvis) dette bildet i Hamar Arbeiderblad - H-A pluss! Puh... Nå får vi vel noen flere sponsorer jenter! Får benytte sjansen til å takke de som har bidratt med gaver til prosjektet: Rosenborg Ballklubb med T- skjorter, Ove Aunli (ja, skiløperen!) med fotballer, G- sport ga en flott mix av fotballutstyr og u- 19 landslagets bidrag med fotballer. TUSEN HJERTLIG TAKK!

Det skal bli godt å komme seg bort fra Hamar nå. Annenhver dag med snø og regn gjør meg så våt på beina, jeg har ikke orket å kjøpe vintersko i år..! Blir trist å reise fra Sigmund selvfølgelig, men etter bakedagen min på søndag regner jeg med han har nok kanelsnurrer og muffins til jeg kommer hjem i april!

2 uker til avreise!

Dagene raser avsted, og nå sånn helt plutselig er det ikke en fjern realitet at jeg skal på feltstudie til Sør Afrika! Lonely Planet boken om Sør Afrika ble pløyd gjennom i juleferien, værmeldingene er nøye holdt under oppsikt og sponsorene har gitt oss gavene vi skal ha med... (om British Airways lar oss få med en ekstra koffert). På skolen er det høy stressfaktor for å få studentene vel gjennom metodekurset, noe som drukner i forventninger, planlegging og pakkelister.

Å reise til Sør- Afrika og Durban for å jobbe som frivillig på Whizzkids United er noe jeg er spent på og ser veldig frem til. Africaid er en organisasjon som jobber under den britiske NGO`en FacilitAid. Africaid driver et prosjekt i Durban, KwaZuluNatal kalt Whizzkids United. Dette prosjektet arbeider med å spre forebyggende informasjon om HIV/AIDS til barn og unge. Gjennom å bruke fotball som læremetode introduseres barn for grunnleggende lifeskills og får kunnskap om HIV/AIDS. Tankegangen bak prosjektet er at kunnskap alene ikke er nok – barna skal involveres, motiveres og påvirkes til en positiv adferdsendring som på sikt vil være forebyggende mot HIV/AIDS og samtidig bryte ned tabuet rundt temaet.

Å jobbe med et slikt tema vil bli både vanskelig, utfordrende og veldig spennende. Det jeg ser mest fram til er å møte barna som skal delta på Whizzkids United. Tror og håper de ti ukene i Durban blir givende, lærerike og solrike!