Marie i Sør Afrika

mandag 14. april 2008

De siste dagene i Sør Afrika

7.4.2008
Klokken tikker mot 2330 og mine timer i Durban går mot slutten. Det er med vemodighet jeg skriver min siste blogg om livet i Sør Afrika, en tid fylt med utfordringer, gleder, fortvilelse, forvirrethet, nye og gode venner og ikke minst en tårevåt avskjed med våre venner i Edendale. Jeg begynner på fredag som var vår siste arbeidsdag for Africaid for denne gang:

Nok en gang tittet jeg ut av vinduet i håp om et glimt av blå himmel og solskinn… Det kunne jeg bare drømme videre om for dagen skulle ikke by på strandliv som vi så inderlig hadde ønsket. Hvem vil vel komme hjem til Norge etter 10 uker i Afrika og ikke være brun? Vel, det må nok jeg denne gangen. Jeg hadde ikke så mye jobb å gjøre, hadde vært utspekulert nok til å gjøre alt klart slik at jeg kunne ta siste arbeidsdag med stor ro! Etter kl 13 ventet spa - timer på hele gjengen, til og med Thomas har blitt påvirket i den retningen etter noen lange uker med jenteprat. Tror nok pappaen til Thomas må ta seg noen alvorsord og få han på rett kjør igjen når gutten er tilbake i Norge. Jeg tok indian head massage, den startet veldig bra! Til min store skuffelse klarte jeg å sovne så jeg husker ikke de følgende 30 minuttene av behandlingen! Men uansett, det var definitivt verdt 60 rand og jeg ville ikke fått så mye for pengene hjemme! Som sistemann ut fra behandlingen satt en avslappet gjeng og ventet på meg i resepsjonen, alle med noen milliliter olje i håret og skrukkete tryne etter hullet for ansiktet i massasjebenken. Kvelden tilbrakte Pia og jeg på nattklubb, nærmere går jeg ikke inn på kveldens fortsettelse.

Lørdag 5.4.2008
Marie kan sies å være ganske sliten etter ei natt på Casablanca på Florida Road. Plutselig hadde klokken blitt halv 3 på morgenen og Pia og jeg kom oss trygt hjem, overrasket over at tiden hadde fløyet så fort av sted. Med et slikt grunnlag er det ikke rart jeg hadde problemer med å våkne kl 9 og dra på Pavilion shoppingsenter! Jeg var så utroig trøtt at hver muskel og nerve i kroppen ropte og slet i kroppen etter mer søvn. Jeg kom meg gjennom neon butikker som hæleslep bak Pia og vi fikk kjøpt inn til kveldens begivenhet; GOODBYE NORWEGIANS PARTY! Vi hadde invitert Nabouhle, Bongkosi, Phindile og Thami (som ikke kunne komme før sent) fra Edendale, Matthew og Paul, og gjengen i huset; Marcus, Khona, Harry og Lewie (og ei venninne av han, Lynn). Altså var det en del mager å mette og munner å fylle. Jeg rakk å få meg en superdupp før forberedelsene begynte. Vi hadde en stor Braiifest (altså grillfest på norsk) inkludert wok, maiskolber, salat og øl, vin og sprit til alle som kom. Kvelden startet med at Bongkosi ikke ringte og var veldig forvirret, han visste ikke hvor han var… Han hadde tatt minibuss fra Edendale og hoppet av en plass i nærheten av Glenwood, men var usikker på hvor. Thomas og Paul ble sendt ut på oppdrag for å finne stakkaren. De kjørte rundt omkring, men ingen Bongkosi. Da de ringte han for å høre hvor han var, viste det seg at han hadde benyttet den timeslange bussturen til å drikke! Dermed var det veldig vanskelig å skjønne hva han sa, og å få han til å gå dit han skulle. Omsider fant de han på et gatehjørne med en sider i hånden, og en pose med flere flasker i den andre. Da alle endelig kom seg på plass var det klart for mat! Vi spiste og hadde det veldig hyggelig, Bongkosi oppnådde å få alle til å le utallige ganger med fortellingene sine om en nattklubb i Ashdown som ikke eksisterer. Han snøvlet og pratet i et sett, alle var like forvirret og ”lost in translation”. Da middagen var over hadde vi laget en liten gave til Nabouhle, Bongkosi, Thami og Phindile. Vi hadde kopiert opp bilder som vi ga dem. Phindile og Thami fikk bilder av ungene sine i rammer, det var ingen tvil om at dette var tidenes gave! Deretter tok vi med oss Nabouhle og Phindile på stuen for å gi dem alt vi ikke får plass til i koffertene. Klær, sko, smykker og vesker… alt ble mottatt med stor glede og overraskelse! Festen gled over i sene nattetimer og Marcus beordret hordene til Cool Runnings, som alltid. Vi nordmenn holdt oss hjemme i selskap med Paul, jeg hadde fått mer enn nok av utelivet. Vi satt ute og nøt varmen den sene høstkvelden hadde å by på. To timer senere kom en gjeng utslitte festdeltakere tilbake, og denne gangen med Thami! Han hadde vært på karatekonkurransen hele dagen og kvelden, men fikk heldigvis tatt en tur innom. Han tok med seg resten av gjengen og kjørte til Edendale. Var så utrolig trist å se den hvite golfen kjøre av sted inn i natten, igjen stod vi med tårer i øynene og en sky av ensomhet over oss. Da kom tanken til meg at dette er definitivt ikke et Goodbye, it’s a see you later!

Søndag kom solen med noen skyer på slep. Vi stormet ned til stranden og la oss til rette for å jobbe på brunfargen. Det ble en liten nedtur for skyene vant konkurransen mot solen, noe som førte til at Cecilie og Thomas forlot oss for å dra på skoshopping for Thomas (der ser du pappaen til Thomas, han har tatt helt av!) Pia og jeg var bare late og drøyet helt til middagstid. Ingen tvil om hvor vår siste middag ute skulle være; Yossis selvfølgelig! Pita chip and dip og den herlige smoothien!

Mandag, siste dag i Durban! Pia og jeg startet dagen med shopping på Victoria Market. Kjøpte mye fint i tre til en rimelig penge. Deretter måtte vi ha vår siste Bunny Chou på Victory Lounge for så og bli hentet av vår faste taxisjåfør A. Key. Han kjørte oss videre til Pavilion hvor vi ville kjøpe de siste gavene til folk hjemme. Vi fant raskt frem til at vi ville ha, i kassen fikk vi en kjedelig melding: computre says no… Kortene til Pia virket ikke og mitt var hjemme! Bare en ting å gjøre: dra hjem uten gaver til våre kjære hjemme i Norge!

torsdag 3. april 2008

Siste uken i Sør Afrika... Buhu

Jeg er klar for trommesirkel!

1.4.08
Tirsdag ble en bra dag! Etter en dag med jobb kom Paul og hentet Pia og meg og vi kjørte ned til havnen. Der nede har de et galleri/ atlier som er en del av et slags utviklingsprogram. Fattige kunstnere har blitt hentet inn fra gaten og gitt muligheten til å få en plass å drive med kunst, samtidlig som de kan stille ut og selge arbeidet sitt. Det var veldig mye flott kunst, regner med jeg kommer hjem med noen bilder i bagasjen. Vi dro litt videre langs havnen og fant mange flotte restauranter å velge mellom. Da vi hadde fått i oss thaimaten vår og en herlig sjokolademusse, var vi klar for neste aktivitet. Vi møtte Mfundo, en fotballkar fra Manning Rangers, som ble med oss på trommesirkel! Det er så enkelt som at man låner en tromme også sitter alle i en sirkel å spiller. Hvis man ikke kan og spille viser de grunntakten, når man føler man tørr å eksperimentere mer slår man bare løs. Ingen hører hva de andre spiler uansett, det er bare et stort orkester! Var s utrolig artig! Mfundo og Paul var helt hypnotiserte og jeg var bare veldig glad, kunne ikke slutte å smile.

Slik ser en trommesirel ut...

Pia og meg på kunstmuseet/restaurant/ Café og musikksenter :)

Mfundo, Meg og Paul

2.4.08 Frisørtimen

Jeg må rett og slett sette av et eget avsnitt til denne frisørtimen! Pia og jeg hadde bestem oss for at vi trengte en forandring. Jeg var ikke sikker på hva jeg ville gjøre, men slengte meg med allikevel. Pia la sin blonde periode bak seg og farget fåret lys brunt. Seansen begynte med en hårkonsultasjon med spørsmål om hvordan jeg behandlet håret, hvordan jeg ville ha det og om jeg hadde noen bekymringer med å gå til frisøren! Deretter fant hun en frisyre hun mente ville kle meg, og som jeg ville ha. Jeg skulle få skrålugg og mer volum… Det hele begynte med hårvask, og ikke som hjemme i Norge! To godt øvde hender vasket og masserte mens jeg lå i stolen og døste. Så var det tid for hårkur! Den skulle være i håret i noen minutter, og da slengte de ikke et blad i fanget mitt og gikk og småpratet med kollegaene sine. Neida, jeg fikk nakke og skuldermassasje! Fy søren, det var så herlig! Det største sjokket fikk jeg da jeg var fix ferdig og mer fornøyd enn noen gang med frisøropplevelsen, prisen! Jeg hadde gruet meg litt til å se regningen for jeg hadde gjennomgått så utrolig mye… 200 kr! TO HUNDRE KRONER!!!! Er det virkelig mulig! Det var nesten flaut å betale så lite for behandlingen.

Nyklippet hår!
3.4.08

En tidlig torsdags morgen og silen skinte fra blå himmel. Klokken var 0850 og vi suste av sted mot vår siste tur til Edendale. Plutselig bråbremset bilen foran oss og Thomas kastet seg på bremsen. Tanken om at nå går det galt for gjennom hodet mitt, men bare millimeter fra stoppet bilen. Jeg snudde meg og så hvordan det stod til bak. Bilen bak klarte akkurat og forhindre å krasje i bakenden vår, men bak han igjen komdet en minibuss- taxi i sikkert 120 km/t. Han prøvde å bremse, men lyktes ikke. Sjåføren svingte ut i siden og kom borti bilen bak oss og minimussen ble kastet ut i grøfta og trillet to ganger før den landet på hjulene igjen. For ikke lenge siden så vi en kampanjefilm om trygg trafikk, og der fikk vi se i detaljer hvor ille det kan gå. Bildene fra filmen for gjennom tankene mine da jeg gikk mot bussen for å se hvordan det stod til. En fot hang ut av vinduet og jeg forberedte meg på det verste. Heldigvis var det ingen som hadde mistet noen kroppsdeler eller var bevisstløse. Pia tok kontroll over situasjonen og fikk folk til å sette seg, noe som ikke var lett for alle ville finne vesker og mobiltelefoner i stedet for å tenke på sein egen helse. Det var en del blod og litt jamring, de fleste var i sjokk. Vi hadde heldigvis lagt førstehjelpskrinet i baksetet i morrest, og det kom til god nytte. Vi fikk roet ned folk, renset sår og plastret til ambulanse og politi var på plass. Da vi dro fra ulykkesstedet var jeg helt utslitt, for mye som hadde skjedd på for kort tid. Politiet hadde sagt til Pia at han var overrasket over at det var hvite folk som hadde stoppet for å hjelpe! Det sier litt om situasjonen her nede!

Yngste jenta til Thami, Macy

Skjortene vi fikk av Rosenborg blir brukt av Life Skills trenerne

Thomas, Bongkosi og meg på besøk hos Thami

Meg, Thami og Pia

Faste stoppeplass for å kjøpe fatcookies! Pia, vår nye volunter Harry, Bongkosi,Cecilie og Thomas

Slik ser fatcookien ut. Og jeg sitter i bagasjerommet på bilen fordi det var fullt...

mandag 31. mars 2008

Hluhluwe Game Park and St. Lucia

Torsdag morgen våknet jeg av at Paul kom innom i 08 tiden! Han skulle bare svinge innom for å overlevere onsdagens avis hvor bildet fra fotballkampen på lørdag prydet baksiden av sportsavisen! Haha… Paul kunne fortelle at manageren hadde sørget for at fotografen hadde kuttet bildet slik at vi var med… Ja, det kunne vi se for det var jo nesten ikke noen spillere med!

Vi fikk dratt alle ut av sengene og satt oss i bilen ved ti - tiden. Vår nybrente cd stod i cdspilleren og turen mot Hluhluwe var definitivt realitet. Pia satt bak rattet og hun har definitivt blitt litt av en råtass i trafikken, blir noe annet å komme hjem til Norge å kjøre i 70- 80 igjen! Etter noen skumle forbikjøringer som Pia ikke hadde noe med, men som kunne endt ille for oss allikevel syntes vi at vi hadde kjørt litt vel lenge. Hvor i verden var vi egentlig? Jeg tok en titt på kartet og så til min forbauselse at vi hadde kjørt 3 mil for langt! Pia tok en vakker u-sving midt på motorveien med retning Hluhluwe… igjen. Vi kom oss frem til slutt og startet ferden gjennom reservatet i vår lille blå Polo vi hadde leid. For å komme til Hilltop Camp hvor vi skulle sove, måtte vi nemlig kjøre vår egen bil i ca 45 min gjennom villmarken. At det definitivt var villmark oppdaget vi rett innenfor Memorial Gate hvor en flokk sebraer tok imot oss. Vi var helt ville og dro opp kameraene og knipset i vei. Etter en heftig fotoseanse fortsatte vi ca 500 meter… der ventet et digert nesehorn på oss midt i veien! Vi kom oss ikke videre! Veldig skeptiske betraktet vi det enorme dyret som lett kunne løpt ned vår lille Polo, en tanke alle prøvde å fortrenge.

Vel fremme på Hilltop var vi klare for is! Vi satte oss ute og nøt den helt fantastiske utsikten over reservatet! Vi booket safari og innviet leiligheten vår som var ganske langt fra et telt som mamma trodde jeg skulle sove i! Haha… Jeg hadde nok ikke sovet i telt med løver og hyener som nærmeste nabo, ikke rart mutteren var nervøs! Vi var alle utslitte og sovnet med en gang hodet møtte den myke puten. Vi våknet igjen til middagstid og kjørte ned til restauranten hvor vi med stor begeistring så at det var bufeet! Vi tok helt av og spise sikkert 5- 6 runder hver! De hadde alt mulig av spennende retter vi bare måtte prøve, da vi hadde kommet oss gjennom middagen ventet en like fristende dessertmeny inkludert et fantastisk ost- og kjeksbord! Vi brukte to timer på å spise og servitørene tenkte nok sitt om disse gribbene. Man må jo stå på og spise alt man kan når det er samme pris uansett!

Fredag startet mye tidligere enn vanlig, kl 0440 var jeg oppe og spise Kornflakes! Til og med Pia var lett å få ut av sengen, ingen tvil om at alle gledet seg til sin første Game Drive i Hluhluwe! Kl 0410 møtte vi pliktfulle og presise fulle av spenning. Vi hoppet opp i Land Roveren som allerede var pakket av eldre australiere og selvfølgelig et par tyskere ( de er jo overalt!) Spotten var tent og guiden lyste heftig etter refleksen fra dyreøyne i det tette mørket. GIRAFF; GIRAFF! Jeg var helt gira! Mitt første dyr på safari var giraff! Med lysets frembrudd kunne vi lettere se flere dyr. Vi var heldige å se hvitt nesehorn, hyene, elefant, impala, gribb, sebra og bøffel. Vi kom vanvittig nært og vi fikk tatt noen bra bilder. Vi møtte to elefanter etter en lang jakt etter dem. Guiden vår var veldig flink og erfaren og visste hvor han skulle lete, fulgte alle spor han kunne finne til vi møtte på dem midt i veien. Ca fem mener fra dem kunne vi betrakte de flotte dyrene! Da vi hadde stått der en stund hadde Pia, som for så vidt la merke til alle små og store dyr fra baksetet, oppdaget en hel flokk giraffer! Ganske godt gjort å se dem for de var langt, langt oppe i en ås. Guiden vår ble gira og ville vise oss giraffene på nærmere hold. Han presset Land Roveren opp den lange og hullete bakken. Vel oppe på toppen med giraffene vaglende rundt nedenfor oss pakket guiden frem piknik- kurven og kunne by på kjeks og kaffe/ te. Var magisk å stå der oppe i den friske brisen, se solen stå opp for en ny dag og giraffene spise frokost like i nærheten. Jeg elsket det! Etter tre timer på safari var det første vi gjorde å booke en ny tur på kvelden! Vi hadde fortsatt ikke sett ”big five”, vi manglet løve og leopard! Vi fikk lett tiden til å gå til neste tur kl 17. Jeg var helt utslitt etter å ha stått opp kl 4.40! På kvelds turen hadde vi samme guide som tidligere så han tok oss med på en annen rute hvor det var større sjanse for å se løver. Vi kjørte og kjørte, men så ikke så mange dyr generelt. En ensom sebra, gnu, nesehorn og en flokk impala… Og sebra selvfølgelig, men det var ikke så spennende mer. Tror sebraene er lik japaneserne i dyreverdenen, de er overalt. Da mørket hadde brutt fram fikk Thomas ansvaret som lysmann, en jobb han virkelig tok seriøst! Har aldri sett noen leve seg sånn inn i safarilivet. Han byttet på hvilken side av bilen han lyste, lyset sveipte høyt og lavt – det kunne jo ligge en løve i gresset og en chita i treet! Da motet mitt begynte å svinne ble Thomas i fyr og flamme i forsetet! Hyene! Han fikk peilet lysstrålet mot dyret og vi kunne se at det spiste en impala! Mat for hyener betyr løvemat! Alle i Land Roveren ble plutselig helt med og lyttet intenst på knaselydene fra bein som knuste mellom hyenens tenner. Guiden kjørte oss frem og tilbake, men ingen løver, bare flere hyener som ville ha middag. Det betydde at vi var så nær, så nær.

Safarien var en kald opplevelse, da var vi veldig fornøyde da Cecilie kom på den gode ideen med å sitte under håndtørkeren! Vi fikk tinet oss opp litt og gikk til middag som var booket i god tid på formiddagen. Ikke snakk om at vi skulle gå glipp av enda en buffé! Det var grillmat på menyen og personlig var alt enda bedre enn dagen før! Jeg klarte å få i meg to runder middag, en fruktkompott og sjokoladekake! Tok oss god tid og lot oss ikke stresse av at de holdt på å stenge rundt oss, maten skulle ned uansett. Vinen tok vi med ute i baren hvor vi satte oss ved vinduet for å se på det vanvittige tordenværet som hadde kommet over Hluhluwe! Har aldri sett lignende! Lynet lå lenge og lyste opp himmelen og vi kunne se (og føle) at det slo ned flere ganger. Den ene gangen fikk vi litt av et støkk da det slo ned i det bygget vi satt i! Ikke overraskende når hotellet lå på toppen av et fjell, men allikevel!

Klokken 10 sjekket vi ut fra Hilltop og kjørte mot St. Lucia som er at fantastisk område som ligger på Unesco World Heritage site. På veien kjørte vi forbi skilt som advarte mot flodhester! Omsider fant vi frem til Hornbille Bed & Brekfast, et flott hus like ved sentrum med basseng og en ivrig tourguide som eier. Vi kjørte rundt omkring for å bli kjent med plassen. Nede ved stranden fikk vi raskt erfare hvorfor det var advarsler mor flodhester, det var mange som lå langs vannkanten. Mengder av krokodiller kunne vi også se, altså fristet det ikke veldig med en dukkert. Kl 16 hadde vi booket båtsafari på innsjøen, der fikk vi sett mange fugler, krokodiller og flodhest – alle veldig, veldig nært! Var velsig spennende å se de enorme dyrene ligge og døse i vannet.

Søndag kl 0400 dro Cecilie og Thomas på safari igjen! Pia og jeg ble igjen i St Lucia for å se krokodillene på nærmere hold. Vi kom midt i fôringstiden og fikk overvære svelgingen av noen døde kyllinger. Etterpå ble vi med guiden bort til dammen der alle de små baby- krokodillene bodde. Der fikk vi også holde en! De var så myke og gode å ta på!

Tiden i St. Lucia nærmet seg slutten. For å få en perfekt avslutning på helgen leide Pia og jeg hester og dro på ridetur langs stranden. Kunne ikke fått det bedre akkurat da! Sol, bris og ridende langs vannkanten! ”Lekker” som de sier her… Betyr det vel det samme som på norsk tror jeg…